Der Ring des Nibelungen (Valentin Schwarz/Simone Young)
Valentin Schwarz’ forfriskende oppsetning av Nibelungen-Ringen på Wagnerfestspillene i Bayreuth har utfordret noen hvers syn på hva vi kan forvente av en Ring-oppsetning i dag. Selv om den som helhet fremstår noe ujevn, er det så pass mange flotte detaljer at den ikke kan karakteriseres som noe annet enn svært vellykket.
Som vår anmelder Sam Goodyear skriver i sin glimrende anmeldelse fra premiereåret 2022, er det positiv at Katharina Wagner fortsatt føler en forpliktelse til å gi rom for eksperimentelle regissører. Ja, det vil garantert provosere en del av publikum de første årene oppsetningen går, men alt er bedre enn kunstnerisk stagnasjon. Operaregi må ta sjanser, og det er beundringsverdig.
Det er ikke til å komme forbi at oppsetningen tidvis forvirrer, ja endog irriterer og frustrerer, men de mange gode aktene og enkeltscenene virker pirrende i positiv forstand. Får man nye innsikter etter å ha sett denne Ringen? Nei, men det er da også ytterst sjelden at man får av en oppsetning. Går alt opp i denne oppsetningen? Nei, men det forsøkes heller ikke.
Å være «konstruktivt respektløs» har vært et uttalt mål, likeså å ha en «liberal tilnærming til handlingen». Hvis man aksepterer dette, har man mange godbiter i vente.
Schwarz fører oss – i tråd med Wagners ideer – inn i en verden av grådighet, maktbegjær og fokus på materielle ting. Dette har medført irreversible skader på menneskene. Gullet som røves, er et barn. I Alberichs varetekt blir barnet mer og mer bøllete. Barndommen blir en karusell av destruktiv atferd. Traumer arves, overflatiskhet prioriteres fremfor innsikt og kjærlighet. Schwarz setter et speil opp foran oss: Det er grelt i Das Rheingold, men tar helt av i Götterdämmerung med en Gunther som er fullstendig hjernedød.
Denne Ring-oppsetningen spiller i stor grad på våre forventninger i detalj etter detalj, og ofte er det vi serveres svært ubehagelig og urovekkende. I Das Rheingold er det ingen drage Alberich forvandler seg til; i stedet tar han og gutten («gullet») frem et gigantisk maskingevær. Aldri før har eventyrdragen vært mer eksistensielt truende. Siegfried, den store helten, er knapt mer enn en lømmel i denne oppsetningen. Han blir bestevenn med Hagens sønn, og følgelig neppe egnet til å vinne tilbake ringen og gi den tilbake til rhindøtrene.
Schwarz har endret oppsetningen i en positiv retning siden premiereåret. På slutten av Götterdämmerung klarer barnet å rømme fra Hagens oppassere, forhåpentligvis for å skape noe nytt, noe som kan føre menneskeheten i riktig retning.
Simone Youngs debut på Der grünen Hügel var en triumf. Hun ledet orkesteret med en bemerkelsesverdig autoritet, og fikk det til å låte som om hun aldri hadde gjort annet enn å dirigere under de vanskelig akustiske forholdene i Bayreuth. Det var en meget sangervennlig og dempet orkesterklang (faktisk for dempet, ifølge en av sangerne, som fortalte at det enkelte steder kunne være vanskelig å høre orkesteret), men det manglet ikke utblåsninger av wagnerske proporsjoner. Orkesteret spilte fantastiske under hennes ledelse.
I Das Rheingold utmerket Olafur Sigurdarson og Ya-Chung Huang seg som henholdsvis Alberich og Mime. I Die Walküre fremsto Michael Spyres (Siegmund) og Vida Miknevičiūtė (Sieglinde) som et nytt Traumpaar – til øredøvende applaus fra publikum. Catherine Foster (Brünnhilde) både spilte og sang førsteklasses. Ved siden av Foster begeistret Bayreuth-publikummets favoritt Klaus Florian Vogt (Siegfried både i Siegfried og Götterdämmerung), Ya-Chung Huang (Mime) og Okka von der Damerau (Erda) med prestasjoner på øverste hylle. Michael Kupfer-Radecky som den illevarslende stupide Gunther var mildt sagt en fornøyelig – og urovekkende – opplevelse.
Valentin Schwarz’ Ring kommer ikke til å bli en publikumsfavoritt. Til det har den for mange brudd på publikums forventninger, for mange «ulogiske» sprang og for mange svært ubehagelige scener (Siegfried som sparker bort den døende Fafners rullator og hans vennskap med Hagens sønn, Brünnhilde som dytter den lille kontaktsøkende jenta så hun går på trynet, bare for å nevne et par scener).
Der fliegende Holländer (Dmitri Tcherniakov)
Dmitri Tcherniakovs omskrivning av Den flyvende hollender er blitt en klassiker. En slags hevnhistorie har han gjort det til. I sentrum står outsiderne Senta og hollenderen. Senta er en opprører som lengte etter noe mer enn den norske småbyen kan tilby, hollenderen lengter seg ut av sine ubearbeidete barndomstraumer. Hollenderens løsning er destruktiv: hevn. Sentas vei går via opprør mot kontroll over eget liv. Som Sam Goodyear skriver i en anmeldelse fra 2022: Deres møter med hverandre setter i gang dype refleksjoner om frihet, skjebne og hvordan fortiden alltid er med på å forme nåtiden. Og det fungerer som tankevekkende musikkteater.
Oksana Lyniv ledet orkesteret strålende. Det var et skikkelig trøkk uten at det gikk på bekostning av subtile detaljer. Michael Volle (hollenderen) var skadet og stavret seg rundt på scenen med en krykke, men hans vokale prestasjon led ikke av dette; han må være den beste hollenderen i dag. (Hakk i hæl følger Gerald Finley.) For en kraft! For en artikulasjon og diksjon! Ikke langt bak kommer vår egen Elisabeth Teige, som spiller og synger fremragende. Verdensklasse!
Tristan und Isolde
Årets premiereforestilling Tristan und Isolde ble en gedigen skuffelse. Thorleifur Örn Arnarsson (regi) virket helt uten ideer, personregi fantes knapt. Høytsyngende Andreas Schager hadde en marerittkveld, og dette smittet åpenbart på de andre sangerne. Det var så mange feil at det var direkte pinlig. Selv Camilla Nylund misset en innsats og surret med teksten – og det i selveste Liebestod. Det er virkelig ikke greit.
Semyon Bychkov, derimot, dirigerte orkesteret med et sug og en detaljrikdom som vi knapt har hørt maken til, selv ikke fra Christian Thielemann, og reddet med det kvelden. Sammen med Thielemann fremstår han som den fremste Wagner-dirigenten i dag.
