Den dekorative, teknisk kompliserte, fargerike typografien på slutten av 1800-tallet, ofte med et historistisk preg, ble omfattet av entusiasme av tidas bokhåndverkere. Men det de vurderte som kunst, er i ettertid blitt karakterisert som et overlesset sammensurium av effekter, som en misforståelse av typografiens mål og midler. Typografen Torbjørn Eng stiller i den nyutgitte boka Da typografien ville være kunst spørsmål ved den nedvurderingen som ettertida har gjort gjeldende for det man kan kalle viktoriatidas typografi. Et tankekors han stiller, er hvorfor vi i dag beundrer og verner de historistiske murgårdene, blant annet i Oslos sentrale strøk, men ikke anerkjenner det raffinerte typografiske uttrykket fra den samme tida.
To omslag: Pris-Fortegnelse fra J. Olsens Enke (1895) og Yngvar Nielsen: Det norske og svenske Kongehus fra 1818 (1883).
Les mer: Norsk typografi fra nyklassisisme til historisme og den frie retning
[related_posts limit=»10″]
