Circus of Horrors (1960): En sinnssyk og stormannsgal plastikkirurg har funnet en «ny teknikk», men den første pasienten blir vansiret i ansiktet. Kirurgen rømmer og slår seg ned på et sirkus (!). Når eieren blir drept av sirkusets dansende bjørn, overtar kirurgen sirkuset og starter en business som går ut på å operere kvinner med skader i ansiktet for at de skal bli sirkusartister (!).
Ansiktskirurgi som gikk galt i Circus of Horrors fra 1960.
Rabid (David Cronenberg, 1977): En kvinne forvandles til en smittespredende vampyr etter at hun har vært prøvekanin for eksperimentell rekonstruktiv kirurgi (hudtransplantasjon etter en motorsykkelulykke). Ofrene hennes forvandles til gale, blodtørstige zombier som fortsetter å angripe og smitte andre. Med bl.a. Marilyn Chambers. Dette var en av de første Cronenberg-filmene jeg så. I dag er det vanskelig å ta den alvorlig. Min favoritt er for øvrig Dead Ringers (1988) med Jeremy Irons.
Under en operasjon klipper kirurgen fingeren av operasjonssykepleieren og drikker hennes blod.
The Skin I Live In (Pedro Almodóvar, 2011, sp. La piel que habito; no. Under huden): Psykologisk thriller om en plastikkirurg som har utviklet en type kunstig hud som er motstandsdyktig mot insektbitt og brannsår. Han har også gjort ulovlige eksperimenter på mennesker. Han har fått strengt forbud mot å fortsette med eksperimentene sine, men han kidnapper en ung mann som blir hans forsøkskanin.
Burn After Reading (Brødrene Coen, 2008): I Coen-brødrenes film Burn After Reading (2008) er plastisk kirurgi langt mer enn en komisk detalj. Plastisk kirurgi fungerer som en satirisk motor i handlingen og dens tematiske kjerne: forfengelighet, selvopptatthet og identitet knyttet til utseende.
Karakteren Linda Litzke, spilt av den herlige Oscar-vinneren Frances McDormand, er en ensom personlig trenger på et treningsstudio. Hennes altoverskyggende drøm er å bli et nytt menneske gjennom omfattende kosmetisk kirurgi. Scenen hos plastikkirurgen er vanvittig morsom. Hun snakker insisterende om sine ønskede kroppslige «forbedringer» som et eksistensielt prosjekt. For Linda er kirurgien ikke et middel, men en forestilt sluttløsning: når kroppen er fikset, vil livet følge etter.
Denne besettelsen utløser filmens absurde handlingskjede. Når Linda og kollegaen Chad kommer over en CD med tilsynelatende hemmelig informasjon, tolker de den umiddelbart som en mulighet til å pengeutpresse eieren. For Linda blir dette en gyllen mulighet til å finansiere hennes kroppslige totalforvandling. Men innholdet på CD-en er helt uten verdi.
Den mest ironiske vendingen kommer til slutt, når CIA – i et forsøk på å rydde opp i et meningsløst kaos – simpelthen betaler for Lindas operasjoner for å få henne til å tie stille.
Slik bruker Coen-brødrene plastisk kirurgi som et symbol på en forkvaklet idé om selvrealisering. Linda er ikke ond, men grunnleggende selvopptatt og blind for sammenhenger. Kroppen blir et prosjekt for å skape mening i en meningsløs tilværelse. I Burn After Reading er kirurgien et uttrykk for en kultur der selvforbedring reduseres til overflate, og der ønsket om å bli «noe mer» ender i ren farse. I Norge ville neppe Linda fått tilbud om kirurgi siden hun er så crazy.
Andre filmer
Ma Barker’s Killer Brood (1960)
The Blood Rose (1970)
The Man with Bogart’s Face (1980)
The Girl Most Likely To… (1973)
The Raven (1935)
The Witch’s Mirror (1962)
A Woman’s Face (1938)
A Woman’s Face (1941)
Kirei? The Terror of Beauty (2004)
Another Face (1935)
Just Go with It (2011)
Dead End (1937)
The Skin I Live In (2011)
Spaceballs (1987)
Vanilla Sky (2001)
Dark Passage (1947)
Diamonds Are Forever (1971)
Logan’s Run (1976)
Charlie Chan at the Wax Museum (1940)
