Agatha Christies And Then There Were None (også kjent som Ten Little Niggers og Ten Little Soldiers) er uten tvil min favoritt blant Agatha Christies krimromaner. Plottet er suverent og dialogen sitter som støpt. Og så er den mer skremmende enn noen annen Agatha Christie-roman. Det er mer en horror-roman enn en krimroman.
Jeg er svært begeistret for lydbokversjonen som blir lest av Hugh Fraser, velkjent som Captain Hastings i TV-serien Agatha Christie’s Poirot, den med David Suchet. Engelsk lest av topp engelske skuespillere er vidunderlig å høre på. Engelske skuespillere tar slike oppdrag mer alvorlig enn norske. Jeg hører ofte på lydbok når jeg går tur med hunden vår Laika, en nova scotia duck tolling retriever.
Første norske utgave kom i 1947 med tittelen Ti små negerunger. Den er også utgitt med tittelen Og dermed var det ingen (2006). Så sent som 1999 ble den i dag ubrukelige tittelen Ti små negerunger brukt i en utgivelse på Aschehoug.
Det er vel ingen som ikke kjenner handlingen? Ti personer blir invitert til en øy og blir myrdet, en etter en. Det er ingen fluktmuligheter og ingen mulighet til å få kontakt med land.
I takt med de forskjellige utgavene har øya fått forskjellige navn: Nigger Island, Soldier Island, Indian Island. I Liv Mallings oversettelse heter øya Negerøya.
Den første engelske utgaven kom i 1939 og hadde tittelen Ten Little Niggers. I USA ble tittelen av forståelige grunner endret til And Then There Were None. I 1943 kom en teaterversjon med en mer romantisk slutt. Romanen er blitt filmet flere ganger. Ifølge agathachristie.com har alle filmatiseringene beholdt skuespillets slutt.
And Then There Were None (1945)
Regi: René Clair
Filmatisering av Agatha Christies mesterverk Ten Little Niggers
Noen av skuespillerne som er med: Barry Fitzgerald, Walter Huston, Louis Hayward, Roland Young, June Duprez, Mischa Auer, C. Aubrey Smith, Judith Anderson (nesten like uspiselig og ekkel som i Hitchcocks «Rebecca»), Richard Haydn, Queenie Leonard, Harry Thurston
Det er laget en rekke filmatiseringer av Agatha Christies roman (og senere skuespill) Ti små negerunger. René Clairs (1898–1981) versjon fra 1945, And Then There Were None, blir av mange ansett som den beste. Det er en underholdende og interessant adapsjon som jeg vil anbefale alle Agatha Christie-fans å se. Den bruker filmmediet på en spennende måte. Det kunne ha blitt en kjedelig filmet versjon av et teaterstykke (fotografier av mennesker som snakker, som Hitchcock så nedsettende kalte det), men kameravinkler og lyssetting gjør dette til en visuell nytelse. Skuespillerprestasjonene er gode.
Filmen starter med de sjøsyke hovedpersonenes overfart til Indian Island (endret fra Nigger Island i originalen). Denne første scenen slår an en lett stemning med tidstypisk og temmelig naiv situasjonskomikk. Denne stemningen holder seg gjennom hele filmen. Skjerf blåser i ansiktet på sidemannen, båtsmannen spiser mens passasjerene er på randen av å kaste opp og gjestene lener seg mot hverandre til de oppdager hvor pinlig denne intimiteten er. Senere i filmen er det en komisk scene der fire av gjestene går i ring og spionerer på hverandre og vi får også en stor dose fyllekomikk da butleren drikker seg fra sans og samling fordi han føler seg urettmessig mistenkt. Dialogen og skuespillet er også preget av en letthet som vår tids oppegående seere finner fremmed.
Jeg antar at produsentene følte at de ikke kunne utnytte horrorelementene til fulle siden filmen ble laget i 1945. Publikum trengte vel kanskje litt eskapistisk letthet etter krigen. Ånden i filmen er med andre ord mye mindre emosjonelt utfordrende enn i boken. Jeg vil nesten si at filmen mer er en koselig familiefilm enn en thriller. Ut ifra forelegget kunne man laget en skikkelig skrekkfilm eller en intens thriller, og jeg ser ingen grunn til å skjule at jeg ville ha følt meg mer hjemme i et slikt konsept med 15- eller 18-årsgrense. For meg blir det vel mye comic relief i Clairs versjon.
Det er to sangversjoner av barnerimet om de ti indianerguttene på DVD-en. Den ene synges i filmen av det første offeret; den andre versjonen finner du i ekstramaterialet. Det er en «musikkvideo» som viser scenene fra filmen der ofrene dør. Her avsløres løsningen – nesten!
Filmens slutt følger Agatha Christies teaterversjon, og det er synd. Agatha Christie har i skuespillet laget en annen og mer romantisk slutt i skuespillet enn i romanen. Denne slutten virker banal og er svært lite overbevisende. Noe av det geniale ved plottet i romanen forsvinner i teater- og filmversjonen. Men til tross for den banale slutten og den lett stemningen: Dette er en film jeg vil anbefale til alle.
